Reisefeber, hva forno'?

Nå sitter jeg og skriver mitt første innlegg i en blogg som skal handle om mitt utvkeslingsår i USA. Jeg skal tilbringe skoleåret 08/09 i USA. Egentlig vet jeg ikke helt hva jeg skal skrive om enda siden jeg verken vet hvor jeg skal bo, når jeg reiser, hvem jeg skal bo hos and so on.
Men kan starte med enkle fakta som at jeg reiser med orginisasjonen STS. Og ja, jeg vet flere som synest at EF og STS er av den samme ulla, men det blir ikke mer morro enn du lager selv, eller hva? Neida, kan ikke påstå at jeg hadde hatt det så gøy i en familie jeg overhode ikke kommer overens med, men personlig skal jeg gjøre alt jeg kan for å få det til å bli et år som skal sees tilbake på med masse gode minner. Utover det så har jeg nettopp mottatt visumpapirene som skal fylles ut så snart som mulig. Deretter bærer det avgårde til Oslo og den Amerikanske ambassaden. Gleder meg ikke særlig mye til å stå i timelange køer for så å ha et unødvendig 5 minutters intervju som består at et par-fire enkle spørsmål. Men det er jo også en liten del av neste års utfordringer. Kanskje en jentetur til hovedstaden i samme slengen kan lette på spenningen.

Og her er noe som sikkert hver kommende utvekslingselev kjenner seg igjen i. Spørsmål på spørsmål om hvor jeg kommer, når jeg reiser, hvordan dette systemet funker, hva jeg skal gjøre når jeg kommer hjem og ikke minst en tale om at dette året vil være sååå bra og at de erfaringene jeg kommer hjem med er livsvarige. Selvsagt er det hyggelig at folk virkelig vil vite hva jeg begir meg utpå, men etter noen måneder med den samme samtalen med forskjellige folk som vet like lite begynner jeg å gå litt lei av å svare: nei, jeg vet ikke hvor jeg kommer, nei, jeg vet ikke helt når jeg reiser og ja, jeg tror virkelig dette året kommer til å bety mye for meg. Men nå er det sommerferie og avreisedatoen står om ikke så altforlenge.

Etter jeg har lest mange blogger ser jeg det er fler som ikke føler noen ting om at neste år vil tilbringes "over seas" i "Uniten". Flere av vennene mine har begynnt å snakke om hvor rart det blir at jeg ikke kommer til å være her det neste året og at de virkelig komme til å savne meg og håper jeg ikke forandrer meg for mye. Ikke misforstå nå, jeg komme til å savne alt og alle(eller, nesten alt og alle) her hjemme, men akkuratt det med å ikke være her neste år streifer ikke tankene mine så mye. Folk spør om jeg ikke gleder meg kjempe mye til å reise, om reisefeber og slik, men kan ærlig si jeg ikke kjenner noe til den så langt. Kommer nok snikene innpå meg idet jeg går igjennom metalldetektoren på Sola flyplass og der venner og familie står å vinker hadebra.

Anyway, så var planen ikke å skrive noen innlegg i bloggen før jeg fikk vertsfamile. Men etter omstendighetene ser jo det ut til å ta sin tid. Så i stedet for et kjempeinnlegg da, deler jeg det opp i to og skriver litt nå mens jeg sitter her og "ser" på film.
Så nå venter jeg spent på en hyggelig vertsfamile. Drømmen hadde vært en plass med et klima som er bittelittegranne varmere enn her i Norge, en familie med passe stort hus i en passe stor by, tre barn (2-4, 9-12 og 16-18 år), hund[er] og en stor skole, med en Starbucks i nærheten. Men det e selvsagt bare noen tanker, ikke krav. Kan bli like gøy med det motsatte. You know, det blir ikke mer morro enn du lager selv.

Det var det for nå. Skal holde bloggen oppdatert i løpet av skoleåret og skrive så ofte som fritiden tillater. Nå skriver jeg sikkert ikke før jeg hører noe spennende fra STS som gjerne for meg kan bli i morgen. Men skal ikke bli for optimistisk nå. That's it for now :)

A.